bowtie

Det tredje prosjektet, og det siste i det de selv kaller forspillet. Etter got to go back ville de nærmere. Mer konsentrert. Så de gikk ut av bilen, dro til Istanbul og ble der i fem dager.

Det var første gang de forsøkte seg på noe så klassisk som å ringe inn en by. Valget falt på Istanbul uten diskusjon — en ubegripelig by, sier de, og det var liksom poenget.

Hotellet var eid av to brødre: en pensjonert KGB-agent og en pensjonert løvetemmer. Agenten hadde hatt dekke som lampeselger, men hadde aldri solgt en eneste lampe. Han satt igjen med et varehus fullt av dem, og de hang overalt i hotellet.

Byens lys, farger og former viste seg å passe polaroiden bedre enn de hadde regnet med. Serien ble fem bilder — ett ikonisk, fire kjernebilder — og et par ekstra fra Hagia Sophia som de ikke fikk seg til å legge bort.

Et lite vendepunkt, kaller de det selv — de tre første prosjektene gikk i mål her. Men spør man om dogmene, blir de usikre. De vanlige reglene fantes: ikke ta med lys, ikke bringe ting til stedet. Om de gjaldt på bowtie husker ingen av dem.